Søk i denne bloggen

torsdag 21. januar 2016

Digital mappevurdering i norskfaget


Jeg underviser i norsk på VGS, og jeg jobber prosessorientert og med mappevurdering. Formålet er å få elevene til å forbedre tekster etter tilbakemeldinger fra meg. De skal også bli flinkere til å vurdere eget arbeid og bli kjent med «vurderingsspråket». I denne prosessen er digital vurdering helt avgjørende.

I løpet av året skriver elevene tekster i ulike sjangere, lengder og målformer. De fleste av disse tekstene gir jeg framovermeldinger på, elevene får vite hva de har fått til og hva de må jobbe videre med. Jeg skriver direkte i teksten ved bruk av Direct Edit i It’s learning.

Jeg bruker en kombinasjon av fargemarkering av ord og kommentarer (sett inn merknad). For eksempel gir verbfeil én farge, stavefeil en annen. Jeg markerer ikke alt som er feil, men viser hvilke type feil som går igjen i teksten. I kommentarene i margen står det mer utfyllende kommentarer. Det kan være spørsmål som skal hjelpe eleven til å utdype, det kan være konkrete tips til hvor de skal finne informasjon, og av og til forslag til andre formuleringer. Hva de får tilbakemelding på avhenger av vurderingskriteriene for oppgaven, men også av nivået til eleven. Det handler om å hjelpe det opp til neste trinn i skrivetrappa, altså formativ vurdering.

I en sluttkommentar oppsummerer jeg hva eleven først og fremst skal ha fokus på i sitt videre arbeid. Denne sluttkommentaren kopierer jeg og limer inn i kommentarfeltet på It’s, slik at jeg kan ha den foran meg i fagsamtaler.

Jeg gir ikke karakterer underveis når vi jobber slik. Elevene skal ha fokus på hva de kan forbedre, ikke karakteren. Hvis det er viktig å få sjekket forståelse av for eksempel fagbegreper, litteraturhistorie og annet underveis, lager jeg tester i It’s learning med godkjent/ikke godkjent. Dette er enten selvrettende flervalgsoppgaver eller kortsvar med poeng som er kjappe å rette. Testene blir ikke en del av vurderingsgrunnlaget. De er der for at elevene skal sjekke egen forståelse, og for at jeg skal sjekke hva elevene har fått med seg av undervisningen. Det er ikke minst viktig å få tak i hva det er de ikke har forstått.

På slutten av terminen velger elevene ut noen tekster de vil ha vurdert i en digital mappe på It’s. Jeg legger føringer for hva som må være med, men det er alltid mulighet for å velge bort noen tekster. Samtidig som de leverer tekstene til mappa, legger jeg ut en undersøkelse i It’s der de skal si noe om hva de syntes de fikk til og hva de syntes var vanskelig med tekstene de har skrevet. Noen ganger ber jeg dem om å sette karakter og begrunne denne. Denne egenvurderingen gir meg nyttig informasjon om både arbeidsmåter og forståelse av faget og egen læring.

I min summative vurdering av mappa, er det en samlet skrivekompetanse jeg vurderer. Da bruker jeg vurderingsskjema hvor jeg kan krysse av for måloppnåelse på de ulike elementene de skal vurderes på. Jeg hverken retter eller kommenterer i tekstene, men skriver en kort kommentar som oppsummerer hva eleven har lykkes med og hva som gjenstår av læringsarbeid videre. Alt dette gjøres i dokumenter som lastes opp på It’s. Kommentaren kopieres også inn i kommentarfeltet, slik at den dukker opp for hver enkelt elev i It’s learning-modulen «status og oppfølging».

Fordelen med digital retting er at elevene får konkrete tips direkte i teksten sin. Noen ganger er det kanskje lenker til øvelser de kan gjøre. Elevene «mister» ikke oppgaven, de slipper å tyde den knotete håndskriften min, og vi kan gå tilbake å se på tidligere oppgaver og hva som har vært kommentert der. Plagiatkontrollen viser meg også hvor store endringer eleven har gjort med innholdet i teksten sin. Jeg påpeker gjerne om elevene ikke har endret siden forrige tilbakemelding.

Fordelen med digital egenvurdering er at jeg kommer tettere på hvordan elevene opplever mine tilbakemeldinger, de øver seg i å begrunne sine vurderinger, og jeg kan bruke egenvurderingene som utgangspunkt for min kommentar til summativ vurdering.

Den største «fellen» her handler ikke om det digitale, men om å «tørre» å utsette den summative vurderingen helt til terminslutt. Dette gjelder særlig i VG1. Våre elever har vært igjennom et voldsomt karakterjag for å komme inn på skolen, og det tar litt tid å få dem til å skifte «modus». Hvis du gir karakterer underveis, ser jeg gjerne to ting. Enten er eleven fornøyd med resultatet og gidder ikke endre, eller så tror eleven at å rette noen skrivefeil vil gi store utslag på karakteren. De kan også gjerne begynne å sammenligne seg med andre og diskutere hvorfor/hvorfor ikke bedre karakter.

søndag 3. januar 2016

Og så moocer vi igjen...

Det går litt lang tid mellom mine innlegg her på bloggen, og det som har fått meg til å logge på her igjen, er faktisk en ny runde med "moocing". Også denne gang er IKT i skolen tema, men nå er det HiST som er ansvarlig for studiet.


Det er litt morsomt å lese mitt forrige innlegg, som også ble skrevet for å tilfredsstille arbeidskrav i en MOOC (som jeg aldri gjorde ferdig). Det heseblesende innlegget er en god illustrasjon på hva som påvirker skoleutvikling i Norge, nemlig (manglende) tid til fordypning og utprøving. Ikke minst gjelder dette pedagogisk bruk av IKT. Det er nemlig sånn at man blir god på det man gjør mye, med trykk på gjør. Jeg tror at det i en hektisk hverdag er lettest å ty til metoder man kjenner godt og er trygg på. Det behøver ikke være negativt, det betyr heller ikke at man skal kaste fungerende pedagogiske prinsipper over bord, men jeg tror det er lett å stagnere om man ikke blir utfordret til å prøve noe nytt. Spørsmålet mitt er hvem som skal drive utviklingsarbeidet.


I en av de første leksjonen ble det fremhevet at lærerne selv må drive fram utvikling, at det er viktig med lærere som selv prøver ut og sprer sin erfaring med ulike digitale verktøy. Det er jeg enig i. Samtidig vet jeg at intern kompetansespredning er en stor utfordring for mange skoler. Dette så jeg ikke minst som prosjektleder i NyGIV, overgangsprosjektet. Prosjektet baserte seg på å gi to lærere på hver skole didaktisk kompetanse, vurdering for læring, pedagogisk bruk av IKT og mer, og rektor hadde ansvar for at den kompetansen skulle spres på egen skole. Det mange av NyGIV-lærerne rapporterte var nedslående. Overføring av kunnskap ble redusert til et fem minutters innlegg på et fellesmøte, kanskje litt mer om rektor ikke hadde så mye å informere om den dagen. Alle som jobber med læring vet at det ikke skjer på den måten. Skal man få til endring, kreves det systematisk jobbing over tid. Sett gjerne spydspisslærere til utviklingsarbeid, men det må stå en samlet ledelse og lærerstab bak. Det må også settes av tid til utprøving, samt krav om å dele erfaring. Noen skoler får dette til, men alt for mange har en lang vei å gå.


Da jeg startet som lærer for litt over ti år siden, hadde skolen min egne datarom som måtte bestilles god tid i forkant. Var man heldig, fungerte de fleste maskinene, og alle kom på nett i løpet av ti minutter. Man kan si mye om det tekniske, men man ble god på planlegging, problemløsning og alternative metoder hvis alt for mye skulle skjære seg. Det første datakurset jeg var på, var om hvordan opprette fag på It's Learning. Kurset etter det var å koble den bærbare PC-en til en prosjektor. Det var i det hele tatt mye teknisk som skulle læres, og kanskje trengtes det også. Men, det ble en brå overgang for mange lektorer å møte 30 elever med hver sin bærbare PC uten noen form opplæring i pedagogisk bruk av det nye verktøyet. Det ble raskt mer en frustrasjon og et forstyrrende element enn noe læringsfremmende. PC-ene ble først og fremst brukt som noteringsverktøy og søkemaskin. Noen av oss fikk gå på enkeltkurs og lærte flere funksjoner i It's, og kanskje noen andre verktøy.


Slik gikk noen år, før vi fikk en rektor som fant ut at vi måtte få alle lærere opp på et minimumsnivå i digital kompetanse. Alle lærernes kompetanse ble kartlagt, først og fremst på verktøysnivå. Deretter ble det satt opp kurs slik at alle skulle få tilegne seg den kompetansen de manglet. Kursholderne var interne. Det er lett å kritisere mangelen på pedagogisk vinkling i opplegget, men samtidig var dette en helhetlig og systematisk tilnærming til kompetanseheving. Alle var med, de aller fleste lærte seg noe nytt innenfor samme emne. En lignende satsning skulle jeg nå ønske meg innenfor pedagogisk bruk av IKT. Utfordringen er kanskje å finne ut hva hver enkelt lærer bør kunne, for verktøyene og mulighetene er mange, og de endrer seg raskere enn de fleste klarer å følge med på. Kanskje er det heller ikke så lett å overbevise alle lærerne om at dette er noe de må lære seg.


Jeg tror heller ikke at noen få lærere på en skole skal måtte "dra lasset" aleine, spesielt ikke når flere høgskoler tilbyr åpne nettkurs. Drømmen min er at flere skoleledere oppfordrer og legger til rette for at lærerne på sin skole skal ta en MOOC i pedagogisk bruk av IKT, at det skal være flere sammen som kan samarbeide og dele erfaringer. Når jeg gjør dette aleine og på egenhånd, er det lettere å la andre presserende oppgaver gå foran. Da går rettebunkene foran skjermopptak, og jeg får kanskje aldri fullført min MOOC