Tusen baller i lufta og en feiebil

Her om dagen gikk jeg forbi en feiemaskin på vei til en av mine to jobber. Maskinen var en sånn liten, nusselig en som feier fortau og sykkelstier. Hodet mitt var fullt av alt jeg skulle huske, tenke på og ordne opp i, og plutselig slo det meg at det hadde vært deilig å være feiebilsjåfør for en liten periode. Tenk å kunne sitte for seg selv, gjerne med radioen på full guffe, og ha nok tid til refleksjon og få bekymringer. Det kan være jeg undervurderer feiebilsjåførers bekymringsnivå, men jeg ville bli forbauset om det slo mitt. Som "delt" arbeider, halvt i vidergående skole og halvt som pedagogisk veileder, og som mor til en gutt med aspergers syndrom, er det nok av ting å tenke på og bekymre seg over. Tenk om jeg kunne hatt en dag i uka hvor jeg kjørte feiebil.... Men, nå har det seg nok slik at jeg oppsøker ansvar og potensielle bekymringsområder, så det spørs om jeg ikke hadde engasjert meg i feiebilsjåføreres rettigheter etter kort tid bak rattet...