Og så moocer vi igjen...

Det går litt lang tid mellom mine innlegg her på bloggen, og det som har fått meg til å logge på her igjen, er faktisk en ny runde med "moocing". Også denne gang er IKT i skolen tema, men nå er det HiST som er ansvarlig for studiet.


Det er litt morsomt å lese mitt forrige innlegg, som også ble skrevet for å tilfredsstille arbeidskrav i en MOOC (som jeg aldri gjorde ferdig). Det heseblesende innlegget er en god illustrasjon på hva som påvirker skoleutvikling i Norge, nemlig (manglende) tid til fordypning og utprøving. Ikke minst gjelder dette pedagogisk bruk av IKT. Det er nemlig sånn at man blir god på det man gjør mye, med trykk på gjør. Jeg tror at det i en hektisk hverdag er lettest å ty til metoder man kjenner godt og er trygg på. Det behøver ikke være negativt, det betyr heller ikke at man skal kaste fungerende pedagogiske prinsipper over bord, men jeg tror det er lett å stagnere om man ikke blir utfordret til å prøve noe nytt. Spørsmålet mitt er hvem som skal drive utviklingsarbeidet.


I en av de første leksjonen ble det fremhevet at lærerne selv må drive fram utvikling, at det er viktig med lærere som selv prøver ut og sprer sin erfaring med ulike digitale verktøy. Det er jeg enig i. Samtidig vet jeg at intern kompetansespredning er en stor utfordring for mange skoler. Dette så jeg ikke minst som prosjektleder i NyGIV, overgangsprosjektet. Prosjektet baserte seg på å gi to lærere på hver skole didaktisk kompetanse, vurdering for læring, pedagogisk bruk av IKT og mer, og rektor hadde ansvar for at den kompetansen skulle spres på egen skole. Det mange av NyGIV-lærerne rapporterte var nedslående. Overføring av kunnskap ble redusert til et fem minutters innlegg på et fellesmøte, kanskje litt mer om rektor ikke hadde så mye å informere om den dagen. Alle som jobber med læring vet at det ikke skjer på den måten. Skal man få til endring, kreves det systematisk jobbing over tid. Sett gjerne spydspisslærere til utviklingsarbeid, men det må stå en samlet ledelse og lærerstab bak. Det må også settes av tid til utprøving, samt krav om å dele erfaring. Noen skoler får dette til, men alt for mange har en lang vei å gå.


Da jeg startet som lærer for litt over ti år siden, hadde skolen min egne datarom som måtte bestilles god tid i forkant. Var man heldig, fungerte de fleste maskinene, og alle kom på nett i løpet av ti minutter. Man kan si mye om det tekniske, men man ble god på planlegging, problemløsning og alternative metoder hvis alt for mye skulle skjære seg. Det første datakurset jeg var på, var om hvordan opprette fag på It's Learning. Kurset etter det var å koble den bærbare PC-en til en prosjektor. Det var i det hele tatt mye teknisk som skulle læres, og kanskje trengtes det også. Men, det ble en brå overgang for mange lektorer å møte 30 elever med hver sin bærbare PC uten noen form opplæring i pedagogisk bruk av det nye verktøyet. Det ble raskt mer en frustrasjon og et forstyrrende element enn noe læringsfremmende. PC-ene ble først og fremst brukt som noteringsverktøy og søkemaskin. Noen av oss fikk gå på enkeltkurs og lærte flere funksjoner i It's, og kanskje noen andre verktøy.


Slik gikk noen år, før vi fikk en rektor som fant ut at vi måtte få alle lærere opp på et minimumsnivå i digital kompetanse. Alle lærernes kompetanse ble kartlagt, først og fremst på verktøysnivå. Deretter ble det satt opp kurs slik at alle skulle få tilegne seg den kompetansen de manglet. Kursholderne var interne. Det er lett å kritisere mangelen på pedagogisk vinkling i opplegget, men samtidig var dette en helhetlig og systematisk tilnærming til kompetanseheving. Alle var med, de aller fleste lærte seg noe nytt innenfor samme emne. En lignende satsning skulle jeg nå ønske meg innenfor pedagogisk bruk av IKT. Utfordringen er kanskje å finne ut hva hver enkelt lærer bør kunne, for verktøyene og mulighetene er mange, og de endrer seg raskere enn de fleste klarer å følge med på. Kanskje er det heller ikke så lett å overbevise alle lærerne om at dette er noe de må lære seg.


Jeg tror heller ikke at noen få lærere på en skole skal måtte "dra lasset" aleine, spesielt ikke når flere høgskoler tilbyr åpne nettkurs. Drømmen min er at flere skoleledere oppfordrer og legger til rette for at lærerne på sin skole skal ta en MOOC i pedagogisk bruk av IKT, at det skal være flere sammen som kan samarbeide og dele erfaringer. Når jeg gjør dette aleine og på egenhånd, er det lettere å la andre presserende oppgaver gå foran. Da går rettebunkene foran skjermopptak, og jeg får kanskje aldri fullført min MOOC

Tid for refleksjon

Et skoleår lakker mot slutten.  Det er utrolig hvor fort det går, og jeg blir like overrasket hver mai! Dette året har jeg delt mellom Kristiansand katedralskole Gimle og Pedagogisk senter i Kristiansand. Nå er det tid for tilbakeblikk og refleksjon. Hva har jeg egentlig fått til med elevene? Som alltid startet jeg skoleåret med storslagne planer om kreative opplegg som skulle inspirere både meg selv og elevene. Jeg skulle bli enda mer strukturert, gi enda bedre og mer konkrete tilbakemeldinger og framovermeldinger, elevene skulle bruke web 2.0-programmer aktivt i arbeid med fagstoff. På Pedagogisk senter skulle jeg inspirere andre lærere til å arbeide med lese- og læringsstrategier, jeg skulle fordype meg i satsningsområder som vurdering for læring og web 2.0, og jeg skulle lage lese-wiki og skrive blogg.

Det var ganske høye mål jeg satte meg, og jeg blir ikke deprimert av å ikke ha nådd alle. På noen områder kommer man lenger enn på andre, og det er viktig å være på vei. Det som slår meg, her jeg sitter og prøver meg på en egenevaluering, er hvor mye lettere det er å utvikle sine pedagogiske ferdigheter når man har tid til utprøving, til å lese fagbøker og ha faglige refleksjonssamtaler. I min lærerjobb har jeg liten tid til det. Mye tid brukes på å forberede timer, vurdere innleveringer, gå på møter og andre kontaktlæreroppgaver. I min andre jobb, som pedagogisk veileder, har jeg hatt muligheten til å gå dypere inn i fagstoff, jeg snakker jevnlig med andre lærere om læring og vurdering, jeg kan bruke tid på å følge faglige diskusjoner på Twitter, og jeg kan skrive blogg (selv om det ikke har blitt prioritert).

Det er et tankekors at jeg må ha permisjon fra lærerjobben for å ha tid til å bli oppdatert, og da særlig innenfor bruk av IKT i undervisningen. Når jeg dette året har tipset mine lærerkollegaer om diverse program og interessante lenker til fagstoff, ser jeg at de faktisk ikke har tid til å sjekke dem ut. De møter meg med et smil og et litt matt blikk. Noen blir nygjerrige på Twitter, men de får aldri registrert seg. Slik har jeg også hatt det, der rettebunkene helt har tatt luven av utviklingsarbeidet, og jeg skal være evig takknemmelig for å ha fått muligheten til en slik faglig oppdatering som jeg har fått i år. Tenk om vi kunne få en ordning som gav alle rett på et studieår/semester hvert tredje år. Dyrt, ja, men tenk hvilken effekt det vil kunne gi!