Stillheten senker seg

Eksamensperioden er i gang, og i skolens korridorer forsvinner nervøs stemning og latter inn i klasserommene etterhvert som tidspunktet nærmer seg. I VG2-klassen min sitter 2/3 igjen og leser til prøve. Enten er de ferdige med sin skriftlige eksamen, eller så har de godt over en uke på seg. Noen få skal først ha muntlig eksamen i juni.

I morgen skal elevene testes i delmål innefor romantikken. Noen leser i læreboka, andre leser på nettet. Delmåelen styrer det de skal forberede seg på. Det er helt stille. Noen smiler litt, noe som antagelig er et tegn på at noe annet enn romantikken har deres fokus. Det får bli deres ansvar akkurat nå.

I følge min egen halvårsplan, skulle vi hatt prosjektjobbing på denne tida, med valgfri vurderingsform og mye annen morro. Film, tegneserie, foredrag og dramatisering skulle skape litt variasjon og mulighet for å vise kreative evner. Men den gang ei. Klassen ba om å få en "vanlig" prøve, fordi det var så stort press og mange prosjekter på gang i andre fag. Så da ble det en mellomting, eller kanskje ikke helt det en gang. I morgen skal noen ha (fy fy) skriftlig prøve i kompetansemål knyttet til kunst og kultur, og noen skal ha muntlig høring om det samme.

I VG3 blir det flere timer å ta av, og jeg gleder meg til den mer moderne delen av pensum. Det blir lettere å engasjere og provosere. Vi skal bruke flere timer til muntlig aktivitet, og vi skal trene mer på muntlig eksamen og presentasjonsteknikker. Jeg er spent på hvrdan revisjonen av faget blir. Jeg sliter hvert år med å få godt nok grunnlag til tre karakterer på fire skoletimer.

Å jobbe med sjekkliste for egne mål

Er du lærer, og kanskje spesielt norsklærer, har du nok flere ganger vært frustrert over at det du har sagt og skrevet "tusen ganger" ikke trenger nevneverdig dypt inn i elevenes bevissthet. Der er i alle fall kun en liten gruppe som aktivt bruker ulike tilbakemeldinger og framovermeldinger til å forbedre eget arbeid.

Jeg har lenge tenkt at dette må jeg kunne få til bedre, og jeg har skjønt at det meste handler om å modellere og styre elevenes arbeidsmetoder. Først tenkte jeg på å samle alle kommentarene jeg hadde skrevet til hver elev i ett dokument, men arbeidsmengden fikk meg på andre tanker. Det jeg har endt opp med, er at jeg har satt opp ei liste over alle typiske feil og forbedringsområder man kan tenke seg i norskfaget; fra grammatikk og syntaks til stemmebruk og struktur. Det er utformet som et skjema hvor både feil, regler og rettinger kan føres inn.

Nå er det elevene som fyller inn i skjemaet de punktene de har fått framovermeldinger på. Er det punkter elevene mestrer godt, stryker de disse fra sin sjekkliste. Elevene fører inn hva de gjør feil og hva som er riktig. Bøyer de alltid verbet "å skrive" feil i nynorsktekster, skriver de rett bøyning inn i skjemaet/sjekklista. Her er det viktig å følge med på hva de skriver. Elevene må være konkrete, for det er lite hjelp i å skrive at man skal gjøre færre feil hvis de ikke har forstått hvorfor de gjør feil. Noen ganger kan elevene lime inn det jeg har forklart, for eksempel hvordan de skal forbedre en innledning. Mens de arbeider med listene, går jeg rundt og forklarer og oppklarer.

Å bruke tid på skolen til å arbeide med disse sjekklistene er god tidsbruk, mener jeg. Elevene jobber godt med tekstene de har fått, og mye av motivasjonen for å jobbe godt ligger i at de kan bruke disse listene ved heldagsprøver og seinere eksamener. Jeg har ikke holdt på med dette så lenge, men jeg ser at elevene blir mer målrettet, og jeg får flere av de svakest presterende elevene til å jobbe.

Å ta grep for å lykkes bedre med skriveopplæring

Scenarioet ved en "vanlig" heldagsprøve i norsk er at mange leverer tidlig, spesielt de som burde ha sittet til slutt. Det er tillat med alle hjelpmidler utenom internett/kommunikasjon, men få bruker ordbøker, lærebok, vedlegg eller tidligere tilbakemeldinger/framovermeldinger for å skrive bedre tekster. Det vi får en en gjentagelse av gamle "synder" og en ny tekst som ikke kan brukes til stort mer enn vurderingsgrunnlag.

Nå har jeg i lang tid praktisert 2.utkast kun basert på tilbakemeldinger, ikke karakter, men jeg ser at det er de over middels måloppnåelse som aktivt jobber med tilbakemeldingene for å forbedre. Det er litt frustrerende, så jeg har tatt flere grep som foreløpig ser ut til å ha positiv effekt. Det er ikke så revolusjonerende, men kanskje det kan inspirere noen til endringer.

Det første er at eleven har laget sjekkliste med egne mål. Mer om det i eget innlegg. Det andre grepet er å bruke heldagsprøvedagen til et mer styrt skriveopplegg hvor jeg veileder. Utgangspunktet er at alle skal skrive samme oppgave. I dette tilfellet skulle alle skrive essay for første gang, og det er en krevende oppgave for mange. Da jeg bestemte at temaet skulle være "kunnskap og klokskap", var det fordi vi nettopp har jobbet med Holberg og diskutert hvem av hovedpersonene i komediene som er kloke. I tillegg tar jo språk- og litteraturhistorien for seg synet på kunnskap, så elevene skulle ha en del å spille på. Utfordringen er selvfølgelig å abstrahere. men der kommer jeg som lærer inn.

Opplegget ble som følger: Elevene fikk temaet og spørsmålet "Hva forbinder dere med begrepene kunnskap og klokskap?" Hos meg jobber de alltid i pargrupper, så etter omtrent 5-10 minutter meldte pargruppene tilbake hva de tenkte, og så førte jeg alt opp på et tankekart på tavla. Tavla ble ganske full! Kun ei gruppe nevnte Holbergs Jeppe, så jeg stilte dem noen spørsmål som ledet dem mot andre relavante pensumtekster, pluss at vi kom inn på filmer og bøker som tok for seg samme tema.

Etter vi var ferdige med tankekartet fikk pargruppene i oppgave å skrive emnesetninger ut i fra det som stod på tavla. Emnesetningene skrev jeg ned etterhvert som pargruppene meldte inn og la dem ut på It's. Setninger som dekket samme innhold skrev jeg ikke ned. Neste steg var individuelt. De skulle skrive alt de kom på under hver emnesetning, for og mot, tekster som vi hadde snakket om i klassediskusjonen. De valgte selv hvilke emnesetninger de ville jobbe videre med. (Emnesetningene brukes som første linje i et avsnitt)

Så var det tid for lesing av vedlegg. Elevene fikk fire tekster som tok for seg temaet kunnskap og klokskap; to artikler, et dikt og et blogginnlegg. Pargruppene samarbeidet om lesingen. Det vil si at noen delte tekstene mellom seg, noen leste sammen og diskuterte underveis. Det er ulik "lesekondis" som avgjør dette. Felles var at alle snakket om det de leste, streket under og noterte mens de leste. Oppdraget var å finne noe i tekstene de kunne trekke inn i drøftingen under emnesetningene.

Dette jeg har beskrevet til nå tok to klokketimer av fem tilgjengelige. Jeg rakk å gå rundt å sjekke at de hadde fått ned og sortert emnesetninger i en disposisjon. Jeg fikk sagt litt om hvordan et essay kunne starte og slutte. Resten av tiden skulle elevene jobbe selvstendig med å skrive ut teksten. Da hadde de vakt og "vanlige" heldagsprøveforhold. Aldri før har jeg fått så mange spørsmål om hvor lenge de kunne få lov til å sitte. 90% av klassen satt til slutt. Resten satt ca. en time kortere, men alikevel langt lengre enn de pleier.

Jeg er ikke ferdig med å lese tekstene, men til nå har jeg fått gledesfrysninger av resultatene. Spesielt gjelder det en elev som før skrev 200- 300 ord uten tydelig struktur. Nå har han skrevet over 800 kloke ord i essaystil om temaet kunnskap og klokskap. Vakkert!

Tekstene de har levert er et 1.utkast som de får framovermelding på. Jeg prøver å mate dem i passelige porsjoner (ref Egil Hartbergs bilde av fugleungene som trenger små smuler, ikke hele loffer). Karakteren får de etter 2.utkastet, og da bedømmes det etter "vanlige" vurderingskriterier, som de selvfølgelig kjenner godt til.

Jeg tror ikke det er en vei tilbake til vanlige heldagsprøver. I alle fall ikke før i VG3 og så lenge de skal opp til en ordinær skriftlig eksamen. Vi kan jo håpe at også eksamen etterhvert kan endres...

Tid for refleksjon

Et skoleår lakker mot slutten.  Det er utrolig hvor fort det går, og jeg blir like overrasket hver mai! Dette året har jeg delt mellom Kristiansand katedralskole Gimle og Pedagogisk senter i Kristiansand. Nå er det tid for tilbakeblikk og refleksjon. Hva har jeg egentlig fått til med elevene? Som alltid startet jeg skoleåret med storslagne planer om kreative opplegg som skulle inspirere både meg selv og elevene. Jeg skulle bli enda mer strukturert, gi enda bedre og mer konkrete tilbakemeldinger og framovermeldinger, elevene skulle bruke web 2.0-programmer aktivt i arbeid med fagstoff. På Pedagogisk senter skulle jeg inspirere andre lærere til å arbeide med lese- og læringsstrategier, jeg skulle fordype meg i satsningsområder som vurdering for læring og web 2.0, og jeg skulle lage lese-wiki og skrive blogg.

Det var ganske høye mål jeg satte meg, og jeg blir ikke deprimert av å ikke ha nådd alle. På noen områder kommer man lenger enn på andre, og det er viktig å være på vei. Det som slår meg, her jeg sitter og prøver meg på en egenevaluering, er hvor mye lettere det er å utvikle sine pedagogiske ferdigheter når man har tid til utprøving, til å lese fagbøker og ha faglige refleksjonssamtaler. I min lærerjobb har jeg liten tid til det. Mye tid brukes på å forberede timer, vurdere innleveringer, gå på møter og andre kontaktlæreroppgaver. I min andre jobb, som pedagogisk veileder, har jeg hatt muligheten til å gå dypere inn i fagstoff, jeg snakker jevnlig med andre lærere om læring og vurdering, jeg kan bruke tid på å følge faglige diskusjoner på Twitter, og jeg kan skrive blogg (selv om det ikke har blitt prioritert).

Det er et tankekors at jeg må ha permisjon fra lærerjobben for å ha tid til å bli oppdatert, og da særlig innenfor bruk av IKT i undervisningen. Når jeg dette året har tipset mine lærerkollegaer om diverse program og interessante lenker til fagstoff, ser jeg at de faktisk ikke har tid til å sjekke dem ut. De møter meg med et smil og et litt matt blikk. Noen blir nygjerrige på Twitter, men de får aldri registrert seg. Slik har jeg også hatt det, der rettebunkene helt har tatt luven av utviklingsarbeidet, og jeg skal være evig takknemmelig for å ha fått muligheten til en slik faglig oppdatering som jeg har fått i år. Tenk om vi kunne få en ordning som gav alle rett på et studieår/semester hvert tredje år. Dyrt, ja, men tenk hvilken effekt det vil kunne gi!

Pedagogisk bruk av IKT

Nå sitter jeg og forebereder meg til kurset jeg skal holde i morgen. Ca. 40 lærere fra de videregående skolene i Vest-Agder skal lære litt om pedagogisk bruk av IKT. Jeg vet det er mange meninger om dette, og senest i dag blir bruken av pc-er i skolen kritisert på Dagbladets diskusjonstråd etter saken om elever som lot seg friste til nettbruk under en eksamen. Det er spesielt store utfordringer knyttet til internettbruk, blant annet fare for fusk, ukritisk kildebruk og distraherende nettsteder som ikke har noe med skole og læring å gjøre. Jeg vil hevde at problemet først og fremst handler om to ting: lærerens manglende kunnskap og klasseledelse. Tydelige rammer for adferd sammen med godt funderte undervisningsopplegg, minsker problemene med "ulovlig" nettbruk. I samme åndedrag vil jeg si at man ikke skal bruke pc-en for pc-ens skyld. Det er de pedagoiske fordelene ved å bruke verktøyet som skal avgjøre når det skal brukes.

Det samme internettet som mange mener er en plage, gir mange og gode muligheter for læring og tilgang til informasjon. Web 2.0 gjør det lett å dele informasjon og tanker, uansett om de er private eller faglige. Man trenger ikke mye teknisk kunnskap for kunne være aktiv deltager i sosiale nettverk.  Dette kan utnyttes i skolearbeidet, og min erfaring er at elevene blir mer motiverte når de kan lære på ulike måter, både alene og sammen, på en blogg eller en wiki, for å nevne noe. Jeg er spent på stemningen i morgen, og kanksje får jeg tent noen lys ;-)

Pisa på godt og vondt

I dag ble resultatene fra Pisa-undersøkelsene offentliggjort, og spent skjelving gikk over til et lettelsens sukk blant mange lærere. Resultatene gir oss kanskje et lite pusterom, og i dag gir vi litt blaffen i årsaken til de forbedrede resulatene. Vi vil ikke høre om elever som ble fritatt fra undersøkelsen, vi vil høre om at svenskene gjorde det dårligere enn oss. Ingen fryd er så deilig som skadefryden på en dag som dette.

Vi som driver med kursing av lærere i grunnleggende ferdigheter er glad for å se bedre resultater, for når vi sammenligner oss med oss selv, har vi snudd skuta i riktig retning. Vi kan ikke hvile på laubærene, lene oss tilbake eller stanse med det viktige og krevende arbeidet der er å lære elevene våre å lese, og å lære å lære. Vi kan smile litt i dag, men så er det bare å brette opp ermene, for vi har mye å gå på når det gjelder grunnleggende ferdigheter i alle fag.

Skolens paradoks

Vi lærere liker gjerne at elevene gjør som vi sier; lytter når de skal, gjør oppgavene vi gir dem og svarer når vi spør. Med en gang en elev stiller spørsmålstegn ved våre undervisningsmetoder, og kanskje også nekter å gjøre det vi ber dem om, er de problemelever som forstyrrer undervisningen. Vi tenker at hvis vi kan få gått igjennom stoffet uten for mange forstyrrelser, blir undervisningen mer effektiv.

Vi lærere snakker også ofte om at vi har vår egen stil, at vi gjør ting på vår måte, uavhengig av pedagogiske moteretninger, nye læreplaner og pålegg fra rektor. Vi leter opp avisartikler og forskning som støtter vår måte å undervise på, slik at vi slipper å endre oss.

Jeg vet ikke om dere har sett det, men dette må da være skolens største paradoks, at vi lærere krever en konformitet av våre elever som vi selv ikke vil gå inn i. Med vår cand.philol i lomma holder vi fagfanen høyt og sier "vi vet best". Men vet vi egentlig hva som er best for elevene? Tørr vi å spørre? Tørr vi la elevene gjøre som de vil? Skal vi la dem gjøre som de vil?

Nei, mener jeg. Selvfølgelig skal vi ikke gi fra oss styringen og la klasserommet bli et anarki. Vi må holde styringen, lage klare rammer og felles mål. Men innenfor disse rammene må det finnes muligheten til individualitet, muligheten til å lære på ulike måter. Men det krever en lærer som både setter rammer, som kan bruke ulike metoder, og som lærere elevene sine ulike måter å lære på. Men hvordan får vi flere slike lærere?

Her berører vi paradokset igjen. Det får man nemlig til når lærerene gjør som rektor vil, som læreplanen forutsetter og som forskningen begrunner. Når lærerne jobber systematisk og i takt skjer det endringer som når ut i klasserommet, ikke når alle gjør som de vil. Akkurat som i klasserommet er det slik at skoleeiere og skoleledelsen må ha tydelige rammer, men også romslighet, hvis de skal oppnå læring i organisasjonen. Tørr rektorene å sette tydelige nok rammer? Tørr de å kreve at lærerne går i takt, samtidig som de åpner opp for stemmene til de som stiller spørsmål?

Jeg har ingen svar, annet enn at jeg tror vi lærere må finne oss i å gå litt mer i takt, samtidig som vi må åpne opp for at elevene våre kan ha svært ulike måter å lære på. Det er tross alt elevenes læring som skal være hovedfokuset, ikke vår rett til å gjennomgå stoffet slik vi mener er best. Det er nemlig ikke alltid slik at det er en sammenheng der.